Krigen 1808–1809 – ”kommandotida”

Av Roald Veimo

Lensmann Jon Suul i Verdal skrev en artikkel om ”kommandotida” i Verdal Historielags årbok for 1951. Denne artikkelen innleder han slik:

”Den siste krig vi hadde under foreningen med Danmark og som oberst Angell har kalt «Syvårs-krigen for 17. mai 1807—1814», kalte gjerne våre oldeforeldre for ”kommandotida”.

Om ikke denne krigen var så blodig og ofte ikke berørte hele landet, var det i alle fall i grensetraktene mot Sverige flere innfall over grensen. De to broderfolk var på krigsfot mot hverandre som forholdene lå an i den skandinaviske eller nord-europeiske «konsert» og som endelig for oss førte til 17. mai 1814. ”

100 år med fred, og den siste krigen

Begge landene var utmattet av krig etter Karolinerfelttoget i 1718, og det skulle gå nesten 100 år før grensefjella mellom Jämtland og Trøndelag igjen ble vitner til krigsfolk på marsj.

Den finske krigen 1808 – 1809 ble startet av Russland som gikk inn i Finland. Da Russland angrep Sverige fra øst, benyttet Danmark sjansen til å angripe fra vest, for å tvinge svenskene inn i en to-frontskrig. På denne måten førte det internasjonale maktspillet på nytt til at trøndere og jamter ble dratt inn i krig mot hverandre.

Styrkene i Verdal

Ordre om mobilisering kom til generalkommandoen i Trøndelag den 26. januar 1808. Da mobiliseringen ble satt i verk, viste det seg at det var for lite med underbefal, dermed ble en del menige soldater, deriblant Ole Skavhaug, forfremmet til reformekorporaler. Disse hadde ikke underoffisersskole, men hadde under tjeneste utmerket seg på en slik måte at de likevel ble funnet skikket til å tjenestegjøre som befal. Så å si hele Snåsa Skiløperkompani ble mobilisert og satt inn i grensevakt fra Snåsa i nord til Meråker i sør. Skavhaug hadde kommandoen over 12 – 14 mann og var for det meste på forlagt i Sul. Skiløperkompaniet var i følge en rapport av 31. mars 1808 utplassert slik:

Stormoen 1 ammunisjonstropp mot Indal 1 gefreider med 6 mann
Lillemoen arierpost 1 gefreider med 6 mann
Åsen, Karlgård 1 gefreider med 6 mann
Tømte observasjonspost 1 gefreider med 3 mann
Sulstua forpost 1 underoff. med 12 mann
2 ½ mil nord for Brattås 1 underoff. med 12 mann
Innsvatnet – Brattås (patrulje) 1 gefreider med 4 mann
Feren – Meråker (patrulje) 1 underoff. med 6 mann
Foren (patrulje) 1 underoff. med 12 mann

De norske militære lederne fryktet at det skulle komme et svensk angrep i Armfeldts fotspor, og store anstrengelser ble gjort for å sperre veien forbi Feren. På begge sider av Feren ble det anlagt skanser, ved Langsåvollen på sørsida og i Steinsdalen på nordsida av Feren. I tillegg ble det bygget ei vaktbu oppe på Fersvola. Det ble også en periode arbeidet med planer om en slags kanonbåt på Fersvatnet. Ingen fiender skulle uhindret få krysse grensa i villmarka.

Det skjedde i hvert fall to svenske innfall nedover mot Sul våren 1808. Både den 1.april og den 6. mai beveget en svensk avdeling under ledelse av kaptein Poignant seg mot Sul. Det heter imidlertid at svenskene ikke hadde noe å stille opp med i forhold til nordmennenes skiferdigheter, og de valgte begge ganger å trekke seg tilbake etter å ha forvoldt en del oppstyr og spetakkel. Det er ikke meldt om noen falne fra noen av disse hendelsene. Korporal Ole Skavhaug var med i begge disse trefningene i Sul, og der som ellers hadde han utmerket seg framfor de andre, både under- og overordnede.

Under krigen i 1808 ble nordenfjelske tropper også sendt til søndre del av Østerdalen og i traktene ved Solør for å forsvare grensen. Trønderne er for ettertiden knyttet til trefningen ved Trangen.

Den danske kong Fredrik VI gikk med ”erobringsplaner” og forsøkte å påskynde sin øverstkommanderende general for de dansk-norske styrkene i Sør-Norge, prins Kristian August av Augustenborg, til å foreta et angrep på Sverige fra Norge. Prinsen av Augustenborg var imidlertid ikke like hissig på et slikt angrep. Han påpekte stadig vekk for kongen, hvor vanskelig stilt den norske hæren var, med dårlig utrustning og mangelfull opplæring. Han mente det var helt avgjørende for et slikt angrep, at dette kunne støttes av en russisk invasjon nordfra. For å undersøke hvorvidt det var mulig for den norske hær å operere sammen med den russiske arme, som allerede stod i Finland, fikk øverstkommanderende general nordenfjels, Georg Fredrik von Krogh ordre om å foreta noen større rekognoseringer ”paa Grænsen af det trondhjemske” ved innfall i Jemtland og Härjedalen.

Angrep på Järpe skanse i august 1808

Den 8. august 1808 gikk to kolonner over grensen ”for at indhente Efterretninger og forurolige Fienden” som general v. Krogh skriver i sin rapport. Det var major Coldevin som hadde ledelsen for den 644 mann store avdelingen som via forskjellige veier over Sul, Feren og Meråker tok seg over riksgrensen og inn i Jämtland. Avdelingene møttes ved Skalstugan, men det fortelles at kolonnen som kom fra Feren var mye forsinket på grunn av vanskelighetene med å frakte utstyr og forsyninger langs denne besværlige veien. Veien videre mot Duved skanse var heller ikke helt enkel å forsere. Styrke brukte ett døgn bare for å komme over Bodsjøeidet med mannskap hester og utstyr. Duved skanse var ikke bemannet da de kom dit. Etter å ha ødelagt skansen gikk styrken videre mot Järpen. Järpe skanse var bemannet, og den svenske kommandant, oberstløytnant Tidemann ble oppfordret til å overgi seg. Han avslo denne oppfordringen, og nordmennene førte fram sitt artilleri. Skansen ble beskutt i flere timer den 16. august. Det er forholdsvis lang avstand over sundet og ilden hadde liten virkning. Major Coldevin forsøkte å komme over sundet på flåter, men dette mislyktes også. Nordmennene begynte å slippe opp for proviant, og et vedvarende regnvær gjorde det umulig å få fram forsyninger i form av ammunisjon og proviant langs de dårlige veiene.

Nå lar vi general von Krogh selv fortelle om det som skjeddeved Järpe skanse:
«Den 15de om Aftenen recognoserede Majoren Egnen paa denne siden av søen Liden for at gjøre sine Dispositioner til at angripe Jerpeskansen, hvilket blev siden til vore Folks Konversation og Fiendens tab. Hvorpaa han opfordrede den hinsides Søen kommanderende svenske Oberstlieutnant v. Tiedemann til at overgive denne Skanse, og belavede sig imidlertid paa at angribe samme. Derpaa svarede Oberstlieutnanten: ”Jeg er befalet at forsvare denne Post til det yderste. Deres opfordring har jeg sendt til General-Adjutant, Oberst og Brigadechef, samt ridder v. Engelbrechten. Kan herr Majoren ikke oppebie Svar herpaa, hvortil udfordres 5 Dage, da maa De begynde Deres Operationer, naar De behager.” Dette Svar modtog Majoren først den 16de om Morgenen Kl 10, hvorpaa han strax rykkede fra Kantonerings-Kvarteret Gaarden Svendstad til Stranden og anbragte Amusetterne og Haandmorterne paa en liten høide. Skiløberne og Musketererne formede en Kjæde langs Stranden, med fornødne Flanker og Reserver. Bagagen, som stod ved Svenstad, lod Majoren bedække ved Dragoner tilfods.
Fienden havde i den saakaldte Jerpeskandse en 6-punig og tre 4-pundige Kanoner. Dessuten var to Batterier i Hast opførte og forsynede med Brystværn, det ene til tre og det andet til to 4-pundige kanoner. Imellem Baterierne var gjort Forhugninger, bag hvilke Jægerne og Mandhusinger var posterede, men hvis Antal ikke kan angives.

Da Sundet var fra 4 til 800 Alen bredt, kunde ene de 2de Amusetter, Haandmorterne og til Nød Skiløberne deltage i Aktionen, der begynte om Eftermiddagen Kl. 2 ½ Slet og varede til 5 ½ , hvorved tvende af Fiendens Kanoner bleve demonterede. Til den tid havdes verken Døde eller Saarede, eftersom vore Tropper havde, formedelst Egnens Lokale, fattet en saa fordelaktig Stilling, at Fiendens Ild lide kunde udrette.
Kl. 7 begynte man atter at fyre paa Fienden, og vedblev dermed indtil Kl. 9 Slet, da fienden endelig begynte at svare med enkelte Skud, efter kjækt Forsvar. Under aktionen skjød Fienden tillige med Skraa. En av vore Granater skal, efter Sigende, alene have dræbt og saaret 10 Fiender. Vi har kun 1 død, ved en Riflekugle, 2 haardt og 3 let saarede.»

Major Coldevin og hans mannskap ble stående ved Järpstrømmen helt til om morgenen den 17. august. På grunn av de vanskelige vær- og føreforholdene bestemte Coldevin seg da for å trekke seg tilbake. Styrken gikk tilbake til Duved, og kom fram dit sent på kvelden den 17. Hovedstyrken gikk deretter videre ned til Meråker og kom fram dit etter to døgn på marsj. Mannskapene som tilhørte skiløperkompaniet, ble imidlertid sendt over ”Fjeldstuerne” mot Sul. Dette blant annet for at de skulle møte en forsyningstransport fra Norge som de hadde ventet på.

Den ene døde som von Krogh nevner i sin rapport, er antagelig Erik Sagvolden. Han tilhørte korporal Skavhaugs tropp av Snaasenske skiløperkompani. Det fortelles at Ole Skavhaug bar han bort fra kampplassen og var hos han til han døde.

Skavhaug ble også benyttet i etterretningsoppdrag, han rekognoserte i Jämtland før felttoget, og det var sannsynlig han som brakte meldinger til Prins Kristian August om russernes styrker i Nord-Sverige. Den 10. mars 1809 skriver prinsen til general Staffeldt ved Elverum bl.a.:
”Augenzeugen berichten, dass die Russen im Anfang vorrigen Monats Uber Torneå in Wester-Botten vorgeruckt. Halten Sie dieses mit der Meldung des Underofficer Schafhau und mit den Ausserungen des Ankersvärds zusammen……”

Altså får vi her høre at korporal Skavhaug hadde levert en melding om den russiske hærens bevegelser som både prinsen og general Staffeldt var kjent med.

Felttoget sommeren 1809 – den ublodige freden i Blekåsen

Forsøket ble gjentatt året etter. Over Verdal og Stjørdal rykket tre kolonner på til sammen 1824 mann. De var dårlig utrustet og ”- lignede mer på bevæbnede betlere enn krigere…” General von Krog hadde lang tid i forveien gjort forberedelser til ett nytt innfall i Jämtland, men de tropper han hadde til disposisjon, hørte på ingen måte til kommandodistriktets kjerne. Før avmarsjen var det derfor nødvendig med en ni dagers øvelse på Skånesleiret.

Den 1. og den 2. juli ble styrken inndelt i tre kolonner. Den første (nordligste) kolonne bestod av 790 mann og ble ledet av major H. von Coldevin av trondhjemske Dragonregiment. Den andre (midterste) kolonne bestod av 160 mann under ledelse av løytnant Heidmann, og den tredje (sydligste) kolonne ble ledet av G. F. von Coldevin og bestod av omkring 800 mann. Det var denne Coldevin som ledet felttoget mot Järpe skanse året før.

Det var general von Krogh som skulle ha ledelsen over denne aksjonen. Han lot imidlertid sin sønn divisjonsadjutant og kaptein von Krogh gjøre arbeidet i sitt navn.
Styrken var satt sammen av noen avdelinger av 1. og 2. trondhjemske infanteriregiment, noen dragoner til fots og resten fra det trondhjemske landvern. Landvernet var datidens ”heimevern” og bestod i hovedsak av eldre soldater som ved skrivelse av 15. januar 1742 var pålagt å delta i landets forsvar ”uden nogensinde af landet at vorde udkommanderede”. Da landvernssoldatene skulle passere riksgrensen, med dårlig utrustning og under ugunstige værforhold, mente mange at de var i sin fulle rett når de nektet å gjøre krigstjeneste utenfor landet. De nektet å være med lenger. Ved to kolonner lyktes offiserene i å overtale de fleste til å bli med videre, mens resten snudde og gikk hjem – uten at de kunne titales eller straffes for det. Ved et tilfelle plasserte løytnant Heidmann dragonene bakerst i kolonnen, og nærmest jagde landvernet over grensen…

Første kolonne gikk over Vuku, om Skjækermoen, Brattåsen og til Esingen, videre over Kalstrømmen (ved nåværende Kallsedet der Olof Beljom solgte svenskflesk), langs østsiden av Kallsjøen forbi Kall og til Järpen. Denne kolonnen ble ledet av kaptein von Krogh og de hadde en strabasiøs marsj. Kallstrøm skanse ble til en viss grad benyttet av nordmennene som base for overskipningen langs Kallsjøen. Ved overfarten over Kallstrømmen druknet to dragoner og en kusk. Likene av disse ble begravet ved Kallsjøen. Lokalbefolkningen hadde gjemt alle båter slik at de ikke skulle kunne benyttes av fienden. Angriperne laget imidlertid sju flåter av stokker, og ved hjelp av årer og med blant annet teltduker som segl, skal 40 artillerister, 30 dragoner og et kvart skiløperkompani ha blitt transportert sørover mot Kall kirke.

Andre kolonne gikk over Sul, via Skalstugan til Åre, hvor de den 13. juli kom sluttet seg sammen med tredje kolonne som hadde gått om Stjørdalshalsen og over Meråker, videre langs elva Tevella, gjennom Skurdalsporten. De krysset sundet ved Sta før det kom til Åre, og videre til Järpen.

Det var midt på sommeren 1809, og det Jämtlandske regimentet hadde forlatt Jämtland for å slutte seg til troppene i Västerbotten. Der skulle de hjelpe til med å stoppe den russiske hæren under ledelse av general Kamensskij som rykket fram nord for Umeå. Jämtland var således uten egne soldater da den dansk-norske hæren krysset grensen ved Skurdalsporten, Skalstugan og Anjan den 7. juli. I Jämtland, som i Midt-Norge, var tiden preget av missvekst, sult og sykdom. Og med de fleste unge stridsføre menn allerede utkommandert i krigen annet sted i landet, var ikke situasjonen direkte lystelig for de som var igjen hjemme.

Ved at en del av den norske styrken denne gangen hadde krysset Kallstrømmen ved Kallsedet og rykket fram på østsida av Kallsjøen, var de nå i bedre posisjon for å angripe Järpe skanse enn da de for et år siden ble stående på vestsida av Järpstrømmen og bare kunne beskyte skansen med kanonild på lang avstand. Skansen var bemannet bare med noen få soldater under ledelse av kaptein Lindberg. Han tolket situasjonen som håpløs, og forlot skansen et par dager før de norske styrkene nådde fram den 16. juli. Dette skulle vise seg å bli ”banen” for denne sagnomsuste jämtlandske skansen. Nordmennene gikk grundig til verks da de raserte skansen, som aldri senere ble bygget opp igjen. I flg svenske kilder ble endelig punktum for Jerpe skanse satt den 23. juli 1809. Da ruinertes selve skansen ved at blokkhuset og tårnet ble stukket i brann.

Etter noen dager ved Järpen, startet den norske styrken en videre fremrykning inn i Jämtland. Målet med operasjonen var jo å slutte seg til de russiske styrkene og å være med på en endelig løsning overfor Sverige, Danmark-Norges arvefiende gjennom flere hundre år. Så langt hadde felttoget vært en suksess og kaptein von Krog så kanskje for seg en lett match i fortsettelsen også…

Da kom general Georg Carl von Döbeln inn på arenaen – av mange betegnet som Sveriges mest meritterte hærførere etter Karl XII.
Det var kronofogden i Brunflo som sendte ilbud om hjelp til landshøvdingen i Härnösand. Og general von Döbeln gikk med på å raske sammen en hær for ”med allmaktens bistånd sysselsätta norrbaggarna”. Selv om von Döbeln sies å være en av modellene i Johan Ludvig Runebergs heltedikt fra den svensk-finsk-rusiske krigen, Fänrik Ståls sägner, var han ikke bare heltemodig hærfører. Generalen var mye plaget av sykdom, han måtte ofte ligge til sengs på grunn av magesmerter, og slet fortsatt med hodesmerter etter å ha blitt skutt på av russerne under slaget i Porassalmi i 1789 – noe som førte til at han for ettertiden gikk med det karakteristiske svarte pannebåndet. Det var heller ikke en veltrimmet hær han hadde med seg, det er berettet om en loslitt, og dårlig utstyrt hær, utmattet etter lang tids krig mot russerne.

Den ublodige freden i Bleckåsen

Døbeln tok sitt hovedkvarter på Kungsgården på Frösön, han hadde da kommandoen over ca 1200 mann. I tillegg klarte han på kort tid å etablere et nettverk av ”kunnskapsmenn” blant lokalbefolkningen, slik at han holdt seg fortløpende orientert om nordmennenes bevegelser.

Tidlig om morgenen den 24. juli rodde den svenske styrken over Storsjön og gikk i land ved Sundsbacken, utpå kvelden kom general von Døbeln og hans menn fram til området omkring Mattmar kirke, han grupperte ut styrken omkring Alsen og skogåsene ved Bleckåsen.

Kaptein von Krogh hadde så langt ikke sett en eneste svensk soldat. Han fikk imidlertid en melding fra Norge om at russerne hadde slutte fred med Sverige, og at det dermed ikke var noe grunnlag for å fortsette felttoget lengre inn i Jämtland. Omtrent samtidig er det en jämtlands bonde som ”forsnakker” seg og forteller at svenske styrker har inntatt høydene omkring og planlegger et bakholdsangrep på nordmennene. Krogh sender da et bud med brev til von Döbeln og forteller at han i henhold til ordre fra Trondheim akter å trekke seg tilbake. Döbeln svare at han ønsker å treffe den norske hærføreren for å forhandle om en våpenstillstand. Döbeln åpner samtalen med å fortelle at han hadde lagt et bakhold for nordmennene for å avskjære retretten, og at han nå aktet å sende en trompeter vestover for å signalisere at disse skulle trekke seg tilbake. Krogh tolket dette dit hen at Döbeln ville sende trompeteren for å spionere på de norske styrkene, og sa derfor at dette ikke var nødvendig da hans tropper var godt forberedt på ethvert angrep.

Forhandlingene i skogen ved Blekåsen den 25. august 1809 endte med at det ble avtalt en våpenstillstand mellom de svenske og norske styrkene. Den norske hæren skulle videre få ”fritt leide” tilbake til Norge fram til den 3. august, mot at de erstattet de tap som den jämtske allmuen led på grunn av soldatenes nærvær. Forhandlingene endte med at en svensk soldat ble beordret til å bøye seg framover mot et tre, og med soldatens rygg som skriveunderlag ble følgende avtale forfattet og underskrevet av de to hærførerne 1):

Overenskomst imellem Generalmajor v. Döbeln og Divisions-Adjutant, Kammerjunker v. Krogh, paa den kommanderende General for den norske Armes Vegne:

  1. En Vaabenstilstand begynder fra i dag af og varer til den 3die August inclusive. Den varer endvidere 8 Dage at regne fra den Dag af, at Kvittering gives paa opsigelsen i Trondhjem fra svensk side og i Hernösand fra norsk side.
  2. De norske tropper passerer i dag forbi Jerpe Skanse og Rigsgrændsen inden den 3die august dette Aar.
  3. Den svenske Almue behandles fredeligen og erstattes dens Tab.

Skoven ved Blekaasen den 25de Juli 1809

v. Døbeln
Generalmajor, Befalingsmand over den
svenske Nordarmens sydlige Afdeling
v. Krogh
Divisjonsadjutant paa den
kommanderende Generals Vegne i den
norske Armes 2det Divisionsdistrikt

Fredsavtalen i Bleckåsen var kanskje ikke en stor internasjonal begivenhet. Den er likevel blitt stående som et symbol på starten på den fredelige tilstanden som har preget grensen mellom Trøndelag og Jämtland i 200 år. Det er spekulert en del på hvorfor general von Döbeln så lett gikk med på å gi så gode vilkår til en underlegen fiende på retrett. Like før møtet med nordmennene hadde han uttrykt at han skulle ”nedskjuta norrmännen så att tarmarna skola fästna i trädtopparna”…

Det er mulig at offiserer og soldater på begge sider ikke ønsket en blodig strid. Begge parter var preget av armod og dårlig utrustning, deler av de norske soldatene (landvernet) var kommandert ut i en aksjon utenfor Norges grenser, mot sin vilje. Et annet forhold som fortjener oppmerksomhet, er at svenskene i mai samme år ved et statskupp hadde avsatt sin konge Gustav Adolf 4. Det var allerede på dette tidspunkt samtaler i gang med øverstkommanderende general for de dansk-norkse styrker i Sør-Norge, prins Kristian August av Augustenborg med tanke på at han skulle kunne velges til ny svensk tronfølger. Det var han som gav ordren til general von Krogh i Trondheim om at de norske styrkene skulle avslutte felttoget. Det er mulig at general von Döbeln av samme grunn hadde fått beskjed om å opptre forsiktig.

I 1810 ble Kristian August valgt til svensk kronprins under navnet Karl August. På det tidspunktet var han imidlertid plaget av sykdom, og døde kort tid etter. Dette førte i sin tur til at svenskene på nytt måtte se seg om etter ny tronfølger, denne gangen falt valget på den franske generalen Jean Babtiste Bernadotte, som vi etter hvert ble kjent med som kong Carl Johan.

1) Teksten her er gjengitt slik den framgår i Øverlands norgeshistorie i 1897, originalen var skrevet på svensk.

Kilder:

  • H. Angell; Syvårskrigen for 17. mai 1807 -1814
  • Stefan Nolervik; Jämt i Krig (1995)
  • Östersund/Jämtlands försvarsområde; Et minneskrift (1997)
  • O. A. Øverland; Norges historie (1897)
  • Torbjørn Prestvik; Sersjant Skavhaugs saga (1964)