Grensevakt 1905

Av Roald Veimo

Forhandlinger

Etter at Sverige gjennom folkeavsteminigen den 13. august hadde fått klar beskjed om at det norske folk stilte seg bak 7. juni-vedtaket, ble det forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsningen. Forhandlingene startet i Karlstad den 31. august. Det ble til dels harde forhandlinger og imens foregikk det en del ”sabelrasling” på begge sider avgrensen.

Det ble forhandlet om bl.a. flyttsamenes stilling og rettigheter, transittfart på mellomriksbanene, sjøfartstrafikken mellom Sverige og Norge, m.m. Alt dette klarte man rimelig fort å bli enig om. Det store stridsspørsmålet var de norske festningsanleggene langs grensa mot Sverige fra Kongsvinger og sørover. Sverige forlangte at disse skulle legges ned og ødelegges, mens Norge mente det gikk både på nasjonens ære og sikkerhet løs dersom man skulle gå med på et slikt krav.

I Sverige var det spesielt i de politisk konservative kretser, stemning for å gå til væpnet aksjon mot Norge, da man ikke kunne godta at et oppviglersk Storting kunne finne på å avsette kongen på denne måten. Miljøene på den politiske venstresiden i Sverige, var derimot ikke interessert i noe våpenbruk. Det var vel heller de som mente det var på tide å bli kvitt den brysomme unionspartneren i vest.

Den 7. september var forhandlingene nær ved å bryte sammen. Det ble enighet om å ta en pause i forhandlingene og den norske forhandlingsdelegasjonen med Statsminister Chr. Michelsen i spissen reiste hjem for å rådføre seg med regjeringen og sentrale personer i Stortinget.

Forhandlingene startet igjen den 13. september. Samme dag gir den norske regjering ordre om delvis mobilisering. Sverige hadde noen dager tidligere skjerpet sin beredskap i og omkring aktuelle oppmarsjområder for en eventuell militær aksjon vestover.

Norge hadde nå vel 22 000 soldater langs svenskegrensa, mens Sverige på sin side hadde om lag 50 000 mann under våpen. Det er likevel verdt å merke seg at de norske styrkene var krigsmessig organisert i følge gjeldende mobiliseringsplaner. Den svenske styrken som i hovedsak besto av innkalte repitisjonsstyrker var fredsmessig organisert.

Denne fortellingen prøver å gi et bilde av hvordan grensevakta kunne oppleves av de som var midt oppe i det…

Mobilisering

Hva tenkte de som ble innkalt? Var de innstilt på- og fryktet de krig med Sverige? Det var nesten 200 år siden det hadde vært krigshandlinger på Innherred, så det var nok ikke så mange som hadde krigserfaring. Ordren om mobilisering, om å møte på Rinnleiret, eller Steinkjersannan så fort som mulig, ble nok mottatt på forskjellige måter. Noen gruet seg og håpte i det lengste på at det ikke ble noen krig, mens andre var utålmodige etter å komme i gang med det de mente var nødvendig for å kvitte seg med svenskeåket. Det fortelles at en mann fra Grong fikk mobiliseringsordren kl. 3 om natta. Kl. 11 om formiddagen møtte han på Steinkjersannan, da hadde han tilbakelagt en strekning på 8 mil…

Frivillig no.1, Fridtjof Andersen i Sparbuske Landstormeskadron har skildret noe av stemningen blant de som stod igjen på Steinkjer stasjon og såg etter dampen fra lokomotivet som forsvant forbi Løes-berga. (Hell – Sunnanbanen – var ikke åpnet ennå, men ble likevel benyttet til troppetransport i forbindelse med mobiliseringa.):

Så lenge den kvite dampen fra lokomotivet var synbar, stod kvinner med småbarn i hånden, og enslige voksne ”sønner av Norge” som ennå ikke var innkalt, og kjente ”hvor kjærligheden er stærk”. Dette fikk uttrykk i dette rare særegne ”jeija” som kan bety så mangt, både sukk og beslutning. ”Jeija”, så gikk vi hjem igjen, alle vi som stod igjen! Mødre gikk med Olav, Maja, Per og Solveig og hva de nå het alle sammen. De gikk hjem og prøvde å besvare småens spørsmål så ”lempele” som mulig, for man må jo prøve å legge band på følelsene. Men det kan hende, når lillegutt og lillemor var lagt i seng, at kjærligheten og angsten fikk sitt stille utløp – etter at lampa var sløkt… Fader vor, Du som er i himmelen….., ske Din vilje….. ….. Amen.

Avismann og frivillig

Andersen var ”avismann”, og redaktør av steinkjeravisa Innherredsposten. Nå hadde han fått plass på ”troppetransport-toget” fra Steinkjer til Verdal. Som alle de andre soldatene satt han på en planke som var lagt på tvers over karmene på ei grusvogn, -i lomma hadde han et brev fra generalstaben… I unge år – for omlag 20 år siden – hadde han vært rekrutt på Rinnleiret, ei sorgløs tid han mintes med glede. Nå skulle han tilbake dit, i alvor… Det var også noe annet som plaget han; som avismann hadde han vært meget kritisk til forsvaret, betegnet seg selv som en forsvarsnihilist, og hadde behandlet offisersstanden nokså hensynsløst i avisspaltene oppigjennom årene. Nå skulle han altså melde seg frivillig til kamp, – ville han bli godtatt…?

Når han kom opp i leiren på Rinnleiret, var han nokså nervøs, skulle hans synder i avisspaltene straffes så hardt at han ikke fikk lov å være med?

Oppe ved saluttkanonen traff han Komandersersjanten:

-God dag, god dag, kjæm du no?
-Ja, no kjæm æ! Sjå hen hi æ i skrivels ifrå Generalstaben kor dæm sei æ ska få vårrå me dåkk. Æ fekk a i gårkveill.
-Ja, du kjæm da rekti te passele ti å no, fer vi ska straks te å marsjer!

Dermed tok sersjanten brevet og gikk bort til oberstløytnanten som satt på en benk nede ved messa. Oberstløytnant Haslem tok brevet og leste det, vel og lenge. Så kom begge de to offiserene opp til han som stod i nervøs spenning og ventet.

-Det er Deres skrivelse dette?
-Ja, hr. oberstløytnant
-De har gjort tjeneste ved kavaleriet før?
-Ja, i 1885, 86, 87 og 88 ved Sparbuske Eskadron.
-De ønsker at tjenestegjøre her ved korpset?
-Ja!
-Vel – jeg antager Dem! Vær så god Furer, beklæd ham! Vi har rimeligvis ingen våbenkjole som passer Dem, men kappe, lue, rypesekk, karabin og 100 skudd skal De få.
-Takk, hr. oberstløytnant!

Dermed var det gjort.

Da det ble blåst til oppstilling kl. 12, stilte også frivillig no.1 af Sparbuske Landstormeskadron opp. Og da han kikket bortover geleddet, nikket og hilste til kjente ansikter, og registrerte at han kjente de aller fleste, tenkte han med seg selv: Du er kommet i godt selskap, gut!

Fjellbonden

Edin Gjersing (bilde til venstre) var født og oppvokst på Verdalsøra, han var 23 år i 1905. Edin hadde vært på rekruttskole på Rinnleiret og var kavalerist i Skognske Eskadron. Han reiste til Trondheim og fikk seg arbeid på Trondhjems Mekaniske Verksted. Der tjente han imidlertid for lite til å kunne brødfø seg. Hans far foreslo derfor at han i stedet burde dra over grensa til Jämtland og forsøke å få seg gårdsarbeid der. På denne måten havnet ”Gjersingen” på fjellgården Stor-Rensjøen, vel ei mil innenfor grensa mot Verdalsfjella. På Rensjøen gikk livet sin gang; og Edin ble etter hvert forlovet med Maria, datter på gården. Selv om han var stolt over å ha tjenestegjort som kavalerist på Rinnleiret, var han lite innstilt på krig med Sverige da innkallinga kom…

Han har selv fortalt at han vurderte sterkt å la være å møte opp. Han kunne vanskelig tenke seg å gå i krig mot et land som han kanskje kom til å slå seg ned i. På den andre siden, fant han ut at dersom han ikke møtte, ville han bli betraktet som desertør i Norge, og da kunne han aldri vise seg på Øra igjen…

Edin møtte på Rinnleiret slik han fikk ordre om. Under grensevakta var han stasjonert i Sul, med blant annet vaktoppdrag ved Nybygget. Selv mente han at det var nok ingen som var så glad som han da det ble klart at det ikke ble noen krig mellom broderfolkene…

Edin reiste tilbake til Maria og Stor-Rensjøen etter å ha gjort sin plikt for Norge. Der levde han som fjellbonde helt fram til 1978, da hadde han vært svensk statsborger i over 60 år…

Forberedelser til krig

Kampklar

Doktor Kristian Bragstad fra Steinkjer tjenestegjorde som militærlege under mobiliseringen. Han forteller om en verdaling, Jacob Solberg, som møtte på Rinnleiret allerede om morgenen søndagen den 13. september. Solberg hadde vært i litt for ”intim” kontakt med ei kappsag og mistet et par fingre på høyre hånd, og de fingrene som var igjen var blitt stive. Legen undersøkte hånden hans og sa at han selvfølgelig skulle få fri.

-Nei, de vill æ itj, – fer æ får te å fyr åv sjer Di
-Har De prøvd det da?
-Ja, æ prøvd feinn æ for heimant…

Solberg fikk være med, og legen sa om han i ettertid at:
Han der, han er just ingen hårrå…

Ellers forteller dr. Bragstad at det var noen som virkelig var syke som fikk hjemlov. Andre, som bare hadde mindre plager ble satt til vakttjeneste i leiren i påvente av at plagene gikk over…

Gamle soldater

Johannes Dahl hadde vært rekrutt på Rinnleiret i 1893 og deltok da i redningsarbeidet etter Verdalsraset. Nå var han innkalt på grensevakt. Han forteller at linjen, -den styrken som bestod av de yngste soldatene allerede hadde marsjert ut fra Rinnleiret da de fleste av gammelkaran som var innrullert i landstormen møtte. Gammelkaran hadde i det lengste gått ut fra at de skulle gå fri for grensevakt, men tidlig en morgen kom beskjeden om å møte på Rinnleiret så fort som mulig.

Ut over dagen kom det mannskaper av alle årsklasser av landstormen. Det var i følge Dahl, mange gamle, arbeidsslitne, krokrygga og skjeggete karer. Det var stille i leiren og bare noen få befal var igjen. Mange av disse var også blant de eldre, og det såg ut som om de var lite forberedt og innstilt på krig. Mennene fikk etter hvert utlevert uniform og utstyr. Smått om senn gikk det opp for dem at dette kunne utvikle seg til å bli noe mer enn en vanlig feltøvelse. De fikk ordre om å fjerne alle hvite bånd fra uniformene, og alle blanke knapper skulle svertes. Da dette var gjort traff Dahl på en gammel kjenning som kom og bar på et knippe sabler.

-Kor du ska hen me di dennan?
-De e offiserssabla, æ ska oppi Rinnsaga å slip dæm…

Nok et vitnemål om at dette kunne utvikle seg til en virkelig krig…

Det vart blåst til oppstilling. Oberstløytnant Haslem kom fram til avdelingen og etter en kort samtale med løytnanten, kommanderte han: Giv akt! og: Høyre om! Karene stramma seg opp og retta ryggen så godt de kunne. Hvil! Så ble de oppropt og kommandert fram de som skulle være befal. Vi fikk ikke høye tanker om de som skulle være befalet vårt, minnes Dahl, da de så disse kaillan stå foran dem, sidrompa og krokåt, med sekk på ryggen…

Haslem går bort til dem og med det lunt smil spør han:

-Hvordan tror De vi skal greie dette no da, i fall det blir alvor?

Alle mente at de var lite skikket til å ta over noen kommando, da det var så lenge siden sist at de hadde glemt det meste. Men; vi får gjørrå så godt vi kainn all i hop..!

Utmarsj til hovedkvarteret

Etter at befalet hadde fått sin plass i avdelingen, var de endelig ferdig til avmarsj. De visste ennå ikke hvor de skulle hen, skulle de til Meråker, eller opp i Verdalen? Dahl forteller at de som var fra distriktet her ble både glade og lettet da de kom ned på hovedveien ved Rinnleiret og svingte til høyre, det bar oppover mot Inndalen og de hadde bare en marsj på vel 20 km foran seg.

Litt nedenfor Vinne kirke, på Jämtlandsveien, møtte de en kavalerist som kom kjørende nedover med en tom langvogn.

-Ka du hi verri oppåver me du?
-Dynamitt!
-Ja, de e rætt provianten åt dæm det…

Det vart regn og mørkt på turen oppover til Inndalen, og det var seint på kvelden før de kom fram til Garnes. Oberst Feiring kom ut og leste opp et telegram som hadde kommet etter at de hadde gått fra Rinnleiret. Dette meldte om litt avspenning på møtet i Karlstad og at faren for krig kanskje ikke var så overhengende likevel.

Den avdelingen Dahl hørte til måtte gå videre opp til en av Skavhauggårdene, der fikk de nattelosji. Den første natta lå de på høylemmen, senere ble det satt opp 16-manns telt. Morgenen etter var det oppstilling og instruksjon ute. Det var kaldt om morgenen og karan stod og fraus. Ekstra kaldt gikk det nedover ryggen på flere da de fikk følgende beskjed:

-Nu må di vårrå klar over at vi itj bærre e ut på vanele feltøvels. Vi kainn kåmmå opp i verskele krig. Da ska di itj skjøt inni dongen på ein fientle avdeling. Di ska ta dåkk ut ein mainn, helst ein offiser, så ska di sekt godt på’n – å skjøt’n…
Å så gjær di likæns me ein ny mainn… Sjøl må di sørg fer å ha go dækning!

Da avdelingen dagen etter vart plassert i stillinger ved Vaterholmen, var det nok flere av soldatene som både søkte dekning, og prøvde å ta godt sikte…

Militærlivet

De soldatene som var forlagt på Skavhauggårdene, gikk ofte ned til Garnes, både for å høre nytt, og for å kjøpe seg ei flaske øl eller en kopp kaffe. To godt voksne soldater gikk en dag oppover mot Skavhaug. Ved grinda mellom Skavhaug og Garnes så de trompeter Hansen haste mellom øvre og nedre Skavhaug, sette trompeten for munnen og blåse oppstillingssignalet.

-No ska du bætterde hør, no e de vel nå igjæn!
-Jeija, vi får skyndt oss.

Den ene av de to som var ganske lett på foten, tok beinveien over jordet opp til den øverste gården. Den andre var noen mer tykkfallen og ble nokså ”blæst” før han kom fram. Da de kom inn på tunet stod eskadronen oppstilt og kommandersersjanten gikk og telte:

-To – fir – sæks – ått – ti. Nei, det henne e gæli de…
-To – fir – sæks – ått.. Nei, furer, vi hi en mainn fer my. No ska æ rop opp nomra åt dåkk aill i hop!

Så begynte han å rope opp numrene, og da han var ferdig sa han:
-E de no nån tå dåkk som itj e opproft?
-Ja!
-Ka du hi te nommer du da?
– Eig hi nommer firhoinner å fir!
-Ja, men du ska da vårrå i Amerika, du?
-Itj no itj!

Det var en namdaling som hadde fått utvandringstillatelse, men som hadde kommet hjem bare et par dager før mobiliseringsordren kom. Da han hørte at hans årsklasse var innkalt, dro også han over Snåsaheia, til grensa.

Rekognosering

-Vil di ha mat karra, så hi vi stomp hen!
-Stå bærre som di står, å så kjæm di hit, to å to, fer nu hie kymmi brø, fint brø, godt brø! Æ skar tå ’n skælk, å de e fan mæ så godt at di hi itj kjent nå likar før

-De e fir igjæn einno, kæm e de som itj hi fått? E de nån som itj hi fått stomp!?
– Ja, ja dæm meille sæ vel…

Så åt de stomp, karan, prata, spøkte og lo. Etter på var det å grave seg ned i høyet og hvile, og vente. På militært vis.

-Oppstilling !!!
-To – fir – sæks – ått – ja, dæm e hen aill i hop sjer æ.
-Giv akt !!!

Det er majoren som kommer, han mønstrer eskadronen med et rolig, men myndig blikk. Og så fikk soldatene oppgaver for dagen. Oppgaver som det var mening i, og som var grunnet på innsikt og lokalkunnskap. Sykkelavdelingen hit, eskadronen dit. Patruljer innover og patruljer utover. Veiene var dårlige og fjellene høye. Bratte stier var ofte eneste mulige atkomst. Ja vist var det hardt mange ganger å forsere knauser og skar, myrer og fjellkratt, men karene følte at; dette er vårt, og ingen skal kunne ta det fra oss uten ”bloåt fingra…”

Som regel møttes de igjen, til fastsatt klokkeslett på de avtalte steder. Enten det var på Havreseteren, Inndalseteren, ved Rotmoen eller ved Vaterholmen bro.

Sykkelavdelingen fikk en dag i oppdrag å undersøke veien mellom Levringan og Tromsdalen. Den samme veien som Armfeldt i sin tid kom. Veien var dårlig, og soldatene måtte både dra og skyve syklene det meste av veien. Da de kom fram til gården Tromsdal var de både tørst og slitne. En mann gikk inn og spurte kona på gården om det var mulig å få kjøpe seg litt melk.

-Jau da, vær så god, bærre kåm inn i stuu å sætt dåkk.

Og så gikk 16 mann inn i stua i Tromsdalen, og kona på gården spør om nytt og om hvordan situasjonen er mens hun setter inn glass og melk i ei mugge. Soldatene forteller nytt, og praten går livlig. Gårdkona må rett som det er ut å fylle melkemugga igjen. Etter hvert finner hun ut at:

– Æ mein æ sætt in heile bøtta æ, så kan di fersyn dåkk sjøl.

Og så drakk de 16 soldatene melk til de var utørste.

– Ka de kåste ?
– 30 øra.
– E de te mains det?
– Nei, de e fer ailt i hop, naturlevis…

På vei tilbake fra Tromsdalen traff sykkelavdelingen på en mitraljøseavdeling som var ute på manøver. Mitraljøser var et nytt, fantastisk og avskrekkende våpen i det norske forsvaret, et våpen det svenske forsvaret ennå ikke hadde gått til anskaffelse av. Avdelingen hadde gått i stilling og siktet inn mitraljøsene mot et punkt hvor det var tenkelig at svenskene kunne komme. Mens de holder på og ordner seg til i stillingen, spør løytnanten som var sjef for avdelingen:

– Kan nu nogen sige mig, om Dere havde været i fiendens sted og blit mottaget af en mitraljøsild herved, hva vilde Dere så gjort?

Etter en liten trøndersk tenkepause, kommer det traust og resignert fra en av karene:

– Æ villa ha kommandert formasjon te bønn – hr. løytnant!
Ingen svensker over brua

Skognske eskadron var forlagt i Sul og hadde vakttjeneste ved Nybygget og ved St. Olavs bru. Vegforbindelsen mellom den svenske tollstasjonen på Melen (nordøst for Sandvika) og Skalstugan gikk den gangen om Sul (vegen fra Sandvika og over Skalstufjellet var ikke bygget ennå). Det var allment kjent blant soldatene at den svenske tolletaten benyttet denne strekningen i etterretningsmessig øyemed.

Ved St. Olavs bru, var det gravd skyttergraver og satt opp en slags gamme som ”vaktstue”. Blant soldatene gikk dette stedet under navnet Grårygg Skanse. Ordren til vaktmannskapene var ganske klar: Ingen svensker over brua, om nødvendig skal brua sprenges…

Gårdbruker og sersjant Andreas Mikalsen Kålen fra Verdal har fortalt om denne episoden på hans vakt:

Jeg hadde ansvaret for vakten ved St. Olafs bru, da det ble ringt fra vaktposten nede på veien om at det kom en kjørende i karjol som ikke ville stanse, men som bare slo på hesten og kjørte forbi. Jeg stilte meg på veien for å ta imot ham når han kom. Det var tolleren på Melen, Sunding, som tenkte seg ut på spionering. Jeg sa fra at han ikke kunne kjøre videre, men det ville han ikke høre på. Mens vi snakket sammen, la jeg merke til at han begynte å samle tømmene for å starte. Jeg trakk sabelen og stilte meg foran hesten med sabelen rettet mot hestens bryst. Dermed snudde han og reiste tilbake…

Avklaring, avspenning og avmarsj

Uante gode betingelser

Etter hvert begynte det å gå rykter om at forhandlerne i Karlstad hadde kommet til enighet, og at Norge hadde oppnådd ”uante gode betingelser”. Ingen kunne gi noen nærmere forklaring på hva som egentlig var oppnådd. Det ble spekulert i om ”uante gode betingelser” kunne bety at vi kanskje fikk igjen Jämtland og Härjedalen, og kanskje til og med Bohuslän…

– men ka farsken betyr ”uante gode betingelser”…?

Et par soldater som var forlagt på Skavhaug spurte om å få lov til å gå ned til Garnes en tur. Der hadde man telefon, og da kunne det kanskje være håp om å få høre mer nytt.

-Jau da, værsgo, men hørre di de bles heiller bli blissi ni kvarteri, så må di skyind dåkk hit igjen, de e itj å lit på nå no!

Dermed gikk de nedover til Garnes for å høre nytt.

– God dag, god dag, e de nå nytt?
– Bærre uante gode betingelsa…
– Ja, de va leksom de vi skuil hør om, ja. Veit di nå meir…?
– Betingelsan består ti å lægg ne fæstningan Ørje å Dingsrud, å så ska greinsa søri den fløttas åt Glåmmen!
– Næ, du lyg bærre!
– Næi de gjær æ itj!
– Jo de gjær du, fer deinne kan fan hakki mæ itj vårrå saint!

Hurra fer åm Lindbo

Da kavaleristene møtte på Rinnleiret, var det en ung lyshåret løytnant som stod foran de –for en del godt tilårskomne – menige soldater. Han skulle fungere som rittmester i Sparbuske eskadron. Han så svært ungdommelig ut, og mange av gammelkaran var nok litt betenkt over å skulle bli kommandert av ”gutvått’n”.

– E de hainden som ska vårrå æskadronsjæfen vårres !!?
– Du, ka’n heite?
– Lindbo, – de e sånn ætti åm Lindbo.
– Å, sei du de.

Allerede på Rinnleiret gikk den unge rittmesteren rundt blant soldatene og snakket med den enkelte, litt etter litt fikk han soldatenes tillit, og da han kommanderte oppstilling til avmarsj hadde han ingen problemer med å få karan til å høre etter.

Da eskadronen hadde sin siste oppstilling i Sul etter endt grensevakt, var det en av soldatene som ropte:

– Å så rope vi Hurra fer åm Lindbo da karra!
– Nei, nei. Dere har ikke lov til det karer. Det er forbudt. La oss heller rope 3×3 Hurra for fedrelandet!

Da hurraropene for fedrelandet hadde lagt seg, lød den samme stemmen fra avdelingen på nytt:

– Vi bry ås skiten ti låven karra, vi rope Hurra fer åm Lindbo læl vi…!

Enighet, eller…

Den 23. september – bare en uke etter at grensevakta var etablert – endte forhandlingene i Karlstad med enighet. Norge hadde i det alt vesenligste gått med på Sveriges krav om at grensefestningene sør for Kongsvinger skulle nedlegges. Videre skulle det opprettes en demilitarisert sone på begge sider av grensa fra der hvor Trysilelva går inn i Sverige og blir til Klaraelv og sørover.

De som var på grensevakt i Inndalen og Sul ble holdt orientert pr telefon og telegram. Først om forhandlingene i Karlstad og deretter om diskusjonen i Stortinget før nasjonalforsamlingen kunne vedta å slutte seg til forhandlingsresultatet.

Da forhandlingsresultatet ble kjent, ble beredskapen i grensevakta satt ned, men det var ennå ingen grunn til å dimittere mannskapene. Avtalen var ikke vedtatt før både Stortinget og Riksdagen hadde fattet vedtak om å godkjenne avtalen. Diskusjonen i Stortinget strakte seg over flere dager og ble fulgt med stor spenning blant soldatene. Nå var det slutt på enstemmigheten.

Soldatene på grensevakt fulgte spent med på de meldinger de fikk om hvordan debatten utviklet seg. Den 8. oktober fikk de vite at 22 talere hadde meldt seg på i stortingsdebatten, de forberedte seg på at ventetida i Sul kunne bli lang. Men så, neste dag kom det melding om at general Krohn i Trondheim ville snakke med kapteinen.

Karene stimlet sammen i stua. Kapteinen kom, og under åndeløs spenning lyttet de til samtalen.

– Fri ! Avmarsj i morgen!!

Stortinget hadde vedtatt Karlstadoverenskomsten med 101 mot 16 stemmer
Med ryggen mot grensa

Vi lar frivillig nr 1 i Sparbuske Landstormeskadron også få avslutte denne fortellingen.

Et par av os blev tilbage for å ordne økonomisk før afreisen. I graalysningen saa vi kameraterne marschere nedover. Et stemningsrikt øyeblikk. Som de gikk der med ryggen mod grænsen, var de jo et levende tegn paa dette store: Fred i de tusend hjems land.
Et sagablad var skrevet til ende…

Kilder

• Verdal Historielags skrifter 1978 og 1995
• Nogle minde fra Grændsevagten i Værdalen 1905, Fridtjof Andersen
• Suuls Tidende. Minder fra Grændsevagten 1905, 2det kompani av Indherreds landstormsbataljon
• Vi skiltes i fred, Bjørn Terjesen, Universitetsforlaget 2001
• Jämtlands fältjägarregemente, regementet, bygden och staden, Østersund 2002
• Sveriges Landtforsvar 1873 – 1905, Lennart Rosell
• Karlstadforhandlingene 1905, Andreas Urbye
• Muntlige kilder