Geriljakrig og spionasje

..att respectera bönder är ett enfalldigt stycke…

-om geriljakrig og spionasje i Inndalen høsten 1658

Av Olav Nyberg og Roald Veimo

Da Lorentz Creutz hadde fullført sitt oppdrag i Trøndelag og fått utskrevet de soldater som vel var mulig blant meget motvillige trøndere, forlot han Trondheim den 26. august. Han hadde tenkt å reise til Falun og tok veien nedover Østerdalen. Et sted i Østerdalen ble han imidlertid tatt til fange av Jørgen Bjelke som da var på veg nordover mot Trondheim for å organisere motstanden mot svenskene og forsøke å ta Trondhjems len tilbake til Danmark-Norge. Bjelke var tidligere på sommeren blitt utnevnt til generalløytnant for de norske styrkene, og er blitt omtalt som selve sjelen i den motstand som etter hvert reiste seg. Med tanke på den endelige fredsslutningen mellom kongene i København og Stockholm, mente Bjelke at det var avgjørende for utfallet hvem som hadde kontroll over Trondhjems len. Hans strategi var derfor å gjenerobre Trøndelag og de tapte delene av Møre og Romsdal så snart som mulig.

Allerede i september samme år ble norske styrker sendt mot Trondheim. Noen styrker kom landveis oppover Østerdalen og Gudbrandsdalen, ca 300 mann kom fra Nord-Norge, mens størsteparten kom sjøveien inn i Trondheimsfjorden. Av disse ble noen skip sendt videre inn i fjorden mot Stjørdal og Verdal for å sikre landet mot mulige angrep fra Sverige. Styrken på vel 400 mann som ble sendt til Verdal bestod av to kompanier, ett fra Nordhordaland og ett fra Indre Sogn og ble ledet av major Eilerik Visborg. Det skulle vise seg at det ble Visborg og hans menn som til sist avgjorde kampen om hvem som skulle ha kontrollen over Midt-Norge.

Nordmannen Laurits Pederssøn Brix, proviantskriver og løytnant, var tatt til fange av svenskene og satt i fangenskap på Frösö Skanse. Han hadde fått kjennskap til at svenskene planla å sende en unnsetningsstyrke til Trondheim over Verdal. På forunderlig vis, antakelig med god hjelp av jämter med norske sympatier, klarte han å sende melding om dette til de norske militære.

De svenske styrkene som var under vegs var ledet av oberstløytnant Erik Drakenberg og bestod av 500 soldater fra “Uplands Kavaleri”. Drakenbergs oppgave var selvsagt å styrke det svenske forsvaret av Trondheim. Men i skyggen av denne styrken var det også planlagt en ikke ubetydelig transport av utstyr i form av klær, våpen og ammunisjon til okkupantene i Trondheim. Da fredsavtalen i Roskilde ble inngått den 26. februar i 1658 stod Jørgen Bjelke med en hær i Jämtland.. Han hadde på det tidspunktet faktisk erobret Jämtland tilbake til Norge. Fredsavtalen endte imidlertid med at danskekongen Frederik III måtte gi fra seg bl.a. Trondhjems len. Bjelke måtte derfor i hui og hast trekke seg ut av Jämtland, og på grunn av føreforholdene måtte han legge igjen en god del utstyr bl.a. ved Undersåker kirke. Han ble imidlertid av lokale svenske militære lovt at nordmennene skulle få hente dette utstyret neste vinter. Svenskekongen var derimot ikke “ömsindig” og mente senere at vel skulle utstyret fraktes til Trondheim, men da som forsyninger til de svenske troppene som befestet byen. Drakenbergs kavaleri på 500 mann skulle således også være “fortropp” for ca 50 jämtske forbønder som skulle frakte våpen ammunisjon og annet utstyr over Kjølen.

Når det gjelder selve kamphandlingene i Inndalen, ser det ut til at Drakenberg har sendt en fortropp som nådde fram mot Stene om kvelden den 30. september og sannsynligvis gått i stilling ikke langt fra skansen. Visborg som hadde god etterretning om svenskenes bevegelser, har i løpet av natten ved hjelp av en løytnant og hans femti “snapphaner *) angrepet svenskene og antagelig så godt som tilintetgjort denne fortroppen. Etter som Visborg selv har opplyst at dette skjedde i løpet av natten, må vi kunne anta at “snapphanene” i stor utstrekning har utført sitt oppdrag i mørket og at det kanskje ikke først og fremst er ved skyting at fienden er nedkjempet. Det ser imidlertid ut til at ingen av denne fortroppen har vendt tilbake og gitt Drakenberg beskjed om hva som bar hendt. Dagen etter sender han nemlig sin postfører nedover dalen og rett i hendene på nordmennene. Postvesken inneholdt ikke mindre enn 16 brev fra kong Carl Gustaf, Visborg fikk dermed førstehånds kjennskap til svenskenes planer for forsvaret av Trondheim. Fremdeles uvitende om hendelsene lenger ned i dalføret rykket Drakenberg den 2. oktober fram med sin hovedstyrke nedover fra Sulfjellet og mot Inndalen. En halv mil øst for Stene, sannsynligvis ved Bergstuggu, ble denne styrken angrepet av Visborg og gjort “caput”, for å bruke Visborgs eget uttrykk. Da har det tydeligvis gått opp for Drakenberg hva som har skjedd de to døgnene tidligere, og han ser ingen annen utvei enn å trekke seg tilbake. Mye tyder på at tilbaketoget hadde mer preg av en flukt enn en organisert tilbaketrekning. For å komme raskt nok tilbake over fjellet, kastet de fra seg en kanon, en såkalt morter. Denne ble senere hentet ned fra fjellet av to bønder som mottok den nette sum av 6 Riksdaler da de overleverte kanonen til major Visborg. Kanonen ble senere brukt av nordmennene under beleiringen av Trondheim. Oberstløytnant Drakenberg hadde tydeligvis et forklaringsproblem overfor sine overordnende etter denne mislykkede operasjonen. I et brev forklarer han at han måtte trekke seg tilbake over fjellet “…af orsak att heele Allmogen i Trundhems län är giorth rebellisch och bekommit till sigh af Fiendens Rytterij och footfolck”. Det svenske Riksrådet skriver til kongen og forklarer at: “dhe Norske då hade occuperad alle Pass och adveneur emel!an Trundhem och Jemptlandh, så att succursen under Öfwerste Lieut. Drakenherg intet kunde fortkomma, utan nödades sigh retirera…”

Kongen ble selvsagt ikke særlig glad for denne beskjeden og skriver samme dag i et skarpt brev til Drakenberg at han er “ila till fridz” med hans innsats, og fortsetter: “när I komma öwer fiellen, så retirera I Eder tillbaka igenmedh secoursen för än I see någon fiende, som icke är en synnerlig action, utan I borde först hafwa tenterat något och tillsedt att få en och annan fången, som hade kunnat gifwa Eder kundskap och icke låtit skremma eder strax af dhet att några fåå uthskickade Ryttare blefne slagne, hwar medh I hafive bewist Oss en slett och ringa tienst.” Kongen har ikke fått nok utløp for sin vrede med dette, i et harmdirrende PS fortsetter han: “Eder ordre hafwer warit att gåå till Trundheimb och icke tillbaka för än som I hade wist hafft fångar och kundskap, att omöyeligit wore att igenomkomma, ty at respectera bönder är ett enfalldigt stycke; them hade I så weel till footh som till häst medh edere Ryttare skolat attaquerat…

Anders Kempe og styckjunker Jonas Larsson Fabricius som hadde ansvaret for utstyrstransporten som skulle skje i kjølvannet av den militære operasjonen, hadde nok i utgangspunktet følt seg trygge på å lykkes med sitt oppdrag etter som Drakenbergs kavaleri utgjorde fortropp. Da Drakenberg flyktet, så de heller ikke annen mulighet enn å snu, og da de 50 fôrbøndene som skulle foreta transporten plutselig bare forsvant, stod de igjen uten muligheter til å ta vare på alt utstyret. For å unngå at verdifullt krigsmateriell kom i hendene på nordmennene, ble mange tønner krutt og kagger med lunte kastet i Medstugusjøen.

Etter dette ble i alle fall en del av Visborgs to kompanier værende ved Stene skanse for å bevokte grensen ut over høsten og forjulsvinteren. Mye tyder på at en mer bedagelig vakttjeneste passet sogningene dårligere enn geriljapreget krigføring i terrenget øst for Bergstuggu, et terreng som kanskje minnet litt om det de var vant med hjemmefra. I alle fall meldes det både om rømninger og disiplinære problemer.

De norske styrkene beleiret og blokkerte alle forsyninger inn til Trondheim ut over høsten. Svenskene inne i byen ble utsatt for en utmattende kanonild som førte til en endelig kapitulasjon den 11. desember samme år. Fra da av var Trondhjems len atter under norsk/dansk kontroll. Den endelige avtalen ble imidlertid ikke inngått før ved fredsavtalen i København den 27. mai 1660.

*) Snapphane var egentlig betegnelsen på en geværtype som var en mellomting mellom en luntelås- og en flintlåsbørse. Under Hannibalfeiden (1644 -1645) er imidlertid begrepet brukt om Skånske irregulære tropper, ‘fribrytere” – som sloss på Dansk side mot Stor- Sverige. I vår tid finner vi igjen det samme ordet i “sniper” – den amerikanske betegnelsen på en snikskytter.

Eilerik Visborgs regnskap etter kampene

Visborg har ikke etterlatt seg noen rapport eller beretning fra trefningene i Inndalen, men det finnes et “regnskap” over utgifter han hadde til de “kundskapsmænd” han benyttet seg av. Disse opplysningene viser at selv om hans soldater var “sogner” og “horder”, så hadde også lokalbefolkningens innsats antakelig betydning for utfallet av kampene. Vi gjengir her “regnskapet” slik det er gjengitt i dr Yngvar Nielsens bok Kampen om Trondhjem:

Den 30te September givet 2 Mænd, som gikk fra Værdalsøren op i den svenske Quarter og mig bragte Kundskab om Natten . . .4 Rigsdaler.

Dito: nok givet 2de Kundskapsmænd, som gik atter op til Stenen ved Midnatstid, i den svenske Rytters Vagt, som mig bragte Kundskab, imidlertid jeg lot Folket sette over elven … 4 Rdr.

Samme nat gav 2de Bønder … 2 Rdr., som ledsaget en Lieutenant med 50 Snaphaner, som skar Fiendens Troppe Rytter Passen, hvilke Tropper var af Oberste Drakenbergs Secours.

Dito: der bemeldte Vagt og Trop var slagen, givet tvende Bønder, som gik opp den Vei over Volen ad Sul . . .2 1/2 Rigsdaler.

Dito: givet tvende andre, som (gik) den alfar Vei over Elven ad Sul, at fornemme om Drakenbergs Ankomst … 4 Rigsdaler.

Den 1. Octobr.: givet en Postdreng paa Sul for Kundskab … 2 Rigsdaler.

Dito: givet 3 bønder som bragte mig den svenske Post, hvilket til Hovedquarteret forsendt blev … 2 Rigsdaler.

Den 2. Octobr.: givet en Bonde … 2 Rdr., som bragte mig Kundskab, at en anden Troppe av Fienden ankommen var 1/2 Mil fra Quarteret paa Stene, hvilken og blev gjort caput.

Nok givet tvende Bønder, som udi Moradsen paa Sulefjeld skulde opsøge en Fyrmøsser, de Svenske havde nedgraven,, som blevfunden og siden brugt udi Trundhjems Beleiring … 6 Rdr.

Kilder

• Dr. Yngvar Nielsen: Kampen om Trondheim 1657 – 1660
• Jämtland läns museum: Krutrok över Jämtland, skansarnas interessanta historia